FarmasilivPosted by Vetle Daler Thu, June 17, 2010 09:13:57Farmasiforbundet er blitt moderne, og har åpnet for kommunikasjon med medlemmene i flere nye kanaler, blant annet med kommentarmuligheter på forbundets websider og en egen gruppe på Facebook. Jeg følger nøye med på hva som skrives her, og det første jeg tenker når jeg ser engasjementet, er: Fabelaktig! Hva er vel bedre enn mer kontakt med – og mellom - medlemmer og andre interesserte? En demokratisk arena hvor alle kan bidra med sine tanker og meninger! Dette er strålende, og dette skal vi videreutvikle, selv om det krever både tid og ressurser.
Det neste jeg tenker på, når den første begeistringen har lagt seg, er eventyret om den lille røde høna. Kjenner du til det eventyret? Den lille, røde høna måtte så, høste, male kornet og bake brødet alene, mens de andre, sultne dyra så på. De gadd ikke å hjelpe til, men da brødet var ferdig, ville alle ha. Ingen fikk. Høna spiste opp brødet selv. Et godt gammeldags moral-eventyr som vi leser for barna for å banke inn litt sunt folkevett. Ser du hvor jeg vil hen? Hvis ikke – ta en kikk på kommentarene til sakene om tariffoppgjøret på farmasiforbundet.no og på forbundets Facebook-gruppe. Så skaffer du deg eventyret og leser det to ganger. Da skjønner du kanskje hva jeg mener. ”Hvem vil engasjere seg som tillitsvalgte og bidra til at apotekteknikere får bedre lønn og får beholde sine goder?”, spurte den lille, røde høna. Ved neste lønnsoppgjør håper jeg svaret er ”jeg vil!”
FarmasilivPosted by Vetle Daler Thu, April 29, 2010 22:00:40Scene: Et fullstappet apotek, folk står tett i tett og knuger kølappene sine i svette hender. En tydelig utilpass kunde kommer fram til skranken, kikker rundt seg, lener seg usikkert fram og nærmest hvisker til damen i skranken: ”Jeg skulle hatt noe…ehem...Alcos-Anal, jeg”. Hvorpå apotekdamen (om det var en apotektekniker eller farmasøyt sier historien ingenting om) nærmest roper tilbake til kunden så hele apoteket hører det: ”Alcos-Anal, ja! Skal du ha salve eller stikkpiller??”
Dette høres kanskje ut som en konstruert situasjon, kanskje som utgangspunkt for gruppearbeid i yrkesetikk. ”Vise respekt for kundens behov for diskresjon”, remember? Men det er faktisk en sann historie. Hvis det hadde vært en spade i nærheten hadde denne kunden gravd seg ned sporenstreks.
Det var broren min som overhørte dette opptrinnet for et par år siden, og det er mulig at det har skjedd en utvikling på diskresjonsområdet siden den gang. Hvordan er det egentlig med diskresjonen på apoteket? Husker du Farmasiforbundets etiske retningslinjer, eller ligger de i en skuff? Ta dem i så fall fram igjen, eller skriv dem ut fra forbundets nettside. Og så er det selvfølgelig lov til å tenke selv, og det tror jeg apotekteknikere er ganske gode til.
Det kan nok tenkes at denne kunden kvier seg for å gå på apoteket neste gang han trenger noe som kan være litt flaut å snakke om, og heller bestiller hemoroidemiddel fra et eller annet suspekt nettapotek. Da vet han ikke sikkert om det er hemoroidesalve eller for eksempel superlim i tuben han får tilsendt…
Alternativt kan han handle trygt i et av de norske nettapotekene som nå kan selge reseptfritt via nettet. Han kommer i hvert fall neppe til å bruke navnet ”Alcos-Anal” på et apotek igjen, med mindre han har brukt forkledningstrikset nese-brille-bart og ikledd seg hatt og frakk først.
KommunikasjonPosted by Vetle Daler Fri, March 26, 2010 22:59:41Jeg har kjøpt meg ny sofa. Ny sofa er en stor begivenhet, og heldigvis er den like behagelig å ligge på som jeg håpet. Å sette den sammen, derimot, var alt annet enn behagelig. Hvis du har sett en bruksanvisning for møbler skjønner du kanskje hva jeg mener. Nesten alle møbelbruksanvisninger er bortimot ubrukelige. Dårlig trykk, bittesmå, nesten uleselige bokstaver, dårlig språk, utydelige og mangelfulle tegninger...irritasjonslista er lang. Jeg tar et lite forbehold om at jeg og kona muligens har spesielt tungt for det, men antar at det er flere som sliter med det samme problemet. IKEA skiller seg faktisk positivt ut her. Det vil si at vi har mange ganger forbannet dem og bruksanvisningene deres også, når møbelet ser helt feil ut og vi har fire skruer for mye og en mutter for lite. Men, etter å ha lest en ekstra gang ender vi nesten alltid opp med refrenget ”IKEA har alltid rett”. LIVING, derimot...
Du har kanskje ikke tenkt over det, men en bruksanvisning er i aller høyeste grad kommunikasjon. Bruksanvisningen er på en måte produktets velkomstbrev. Førsteinntrykket. Ansiktet. Så hvorfor kobles sjelden eller aldri kommunikasjonsfolk inn når bruksanvisninger skal lages? Kommunikatører er de første som burde blitt spurt, men blir tydeligvis aldri kontaktet. Dette gjelder ikke bare møbler, men det meste av produkter som forbrukeren på en eller annen måte må montere for at de skal virke. Elektronikk, belysning, sportsutstyr, kjøkkenapparater, byggevarer...
Mange produsenter bommer dessuten på målgruppa si og tror at alle vet hva intrikate tekniske begreper betyr. Det hjelper ikke at bruksanvisningen ber deg om å koble X til Y hvis du ikke vet hva verken X eller Y er, eller hvordan de ser ut. Jeg mistenker at det er ingeniører og ikke kommunikasjonsfolk som har hatt ansvaret.
På ”bruksanvisningen” til min nye sofa sto det at monteringen skulle ta en halvtime. Det tok fire og en halv. Bare å forstå opp og ned på arket tok en halvtime. Men ikke nok med det – da sofaen var nesten ferdig montert, viste det seg at den hadde en skade. Dermed ble klage innlevert, og ny sofa kom på døra. Denne gangen tok den bare to og en halv time å montere. Altså til sammen sju timer med banning og svetting i selskap med en gjenstridig sofa og en ubrukelig bruksanvisning. Flere ganger var jeg på vei ned i garasjen for å hente motorsaga, men klarte heldigvis å beherske meg.
Det som forundrer meg er at store, seriøse aktører, for eksempel i møbelbransjen, som bruker store penger på merkevarebygging, ikke forstår at dette er med på å forme bedriftens omdømme. Møbelkjeden LIVING står ikke høyt i kurs hos meg etter dette, for å si det sånn, til tross for at de bruker millioner av kroner på glossy annonseinnstikk og fancy reklameplakater.
Jeg har et gratis tips til deg som er ute etter en god kommunikasjonsforretningside: Sats på bruksanvisningsmarkedet, for her er det et utrolig potensial.
FarmasilivPosted by Vetle Daler Wed, February 24, 2010 12:24:29Når jeg i spalten ”Min hverdag” spør om hvorfor det er så få menn i apotekteknikeryrket, får jeg alltid det samme svaret: Lønna. Bare kikk på side 47 i dette bladet. Alle svarer det samme, og de er sikkert inne på noe. Det er klart lønna er medvirkende, men det finnes mange menn som tjener dårligere enn det du som apotektekniker gjør. Jeg tror derfor ikke dette er hele forklaringen. Jeg tror det handler om kjønn. Eller rettere sagt om kjønnsroller. Og kjønnsdeling. Og forventninger. Og oppdragelse.
Det forventes at jenter skal være omsorgsfulle. Gutter skal være tøffe. Jenter skal være rosa prinsesser, gutta skal være riddere eller monstre eller sjørøvere eller noe med våpen. Dette er veldig tydelig for meg som småbarnsfar nå for tida. Forleden var jeg på allidrett-trening med sønnen min på fire og et halvt, og der ble dette bekreftet nok en gang: gutta spilte innebandy og slo rundt seg med køller, jentene danset ballett i den andre delen av gymsalen. Det samme kan du se hvis du går inn i en hvilken som helst lekebutikk, eller slår på en av de utallige (og ofte elendige) barnekanalene på TV. Rosa, søtt og prinsesseaktig for jentene, blått, tøft og skummelt for gutta.
Dette gjør noe med oss. Vi blir oppdratt, mer eller mindre bevisst, til at jentene skal være passive, følsomme og kjærlige, mens gutta skal være aktive, pågående og forsiktige med å vise følelser. Bortsett fra på idrettsbanen, der er det så klart lov å være sint. Det starter altså allerede når barna er bitte små, og fortsetter gjennom hele barndommen og ungdommen. Ikke rart da at det får konsekvenser når de blir voksne. For yrkesvalg, for eksempel. Helse og omsorg er en jentegreie. Jeg mistenker at det kan være litt pinlig å søke seg til helse- og sosialfag på skolen hvis du er gutt. Heldigvis er det noen få som gjør det likevel. Men det burde vært flere!
Vil du ha flere mannlige kolleger? Da må det noen grunnleggende endringer til. Hvis vi ønsker mer kjønnsvarierte yrkesvalg, holder det ikke å justere litt på lønna eller å mase på gutta om å ta andre valg når de er 15-16 år. Vi må begynne mye tidligere.
KommunikasjonPosted by Vetle Daler Sun, January 03, 2010 22:08:45En gang i min ungdom, for sånn cirka 20 år siden, var jeg FSK i KNM, i TSD. Ikke nok med det, jeg var ULM også. Kompisen min var KVM på MTB. For å oppklare litt: Jeg var fjernskriver-krypto-operatør i Kongelig norsk marine, i Trøndelag sjøforsvarsdistrikt. Der hadde jeg graden ”utskrevet ledende menig”. Kompisen var kvartermester på missiltorpedobåt.
Det var i Forsvaret at jeg hørte uttrykket TBF for første gang. Vi lo mye av disse forkortelsene på brakka i Trondheim, men i ettertid har jeg skjønt at det ikke bare er Forsvaret som elsker TBF-er (ja, trebokstavsforkortelser, altså).
Daglig omgir vi oss med en bråte TBF-er, også i kommunikasjonsbransjen. Har du tenkt over det? Hvorfor alt på død og liv må forkortes med tre bokstaver? I dag har jeg for eksempel sendt SMS flere ganger med min nye HTC. MMS driver jeg ikke så mye med, selv om det ble spådd at det kom til å ta av etter at vi hadde hatt GSM en stund. MSN bruker jeg heller ikke så ofte, selv om jeg har drevet med EDB i snart 20 år. USB, derimot, er utrolig praktisk når man jobber med IKT.
Hjemme har jeg en DAB som jeg hører NRK og BBC på. Hvis jeg da ikke setter på en DVD isteden. Min gamle VHS har jeg ikke hatt hjerte til å kaste, så den står og støver ned i en BBB-reol.
Når jeg skal ut og reise fra OSL, bruker jeg gjerne NSB for å komme meg til flyplassen. Når jeg betaler flybilletten til SAS eller KLM, går transaksjonen gjennom BBS. Bestillingen har jeg gjort på WWW. Skal jeg på kortere reiser, bruker jeg SUV.
Jeg er godt fornøyd med jobben min, men sånn for sikkerhets skyld abonnerer jeg på en RSS med informasjon om ledige stillinger. Kanskje skal jeg søke på en jobb i PST? Eller DSB? NHO? Noe innen VVS? Hos SMK får jeg vel ikke jobb, jeg har jo ikke vært med i AUF. Uansett hvor jeg skal jobbe, er det imidlertid viktig for meg at bedriften er opptatt av HMS. Og CSR, så klart.
Hvis jeg kunne velge helt fritt, ville jeg nok jobbet i en NGO. Der skulle jeg jobbet til jeg gikk av med AFP og fikk pensjonen min fra SPK.
OMG! Har glemt at jeg må hente guttungen på SFO! BRB!
ApotekteknikerenPosted by Vetle Daler Wed, December 09, 2009 13:36:46Har du forsikret huset ditt? Ja, selvfølgelig har du det. Du vil jo ikke stå på bar bakke den dagen hjemmet ditt begynner å brenne. Antakelig har du også ”forsikret” jobben din, siden du leser dette medlemsbladet. For det er nemlig det et fagforeningsmedlemskap er – en forsikring. Du vil jo ikke stå på bar bakke når arbeidsforholdet ditt begynner å brenne. Derfor fungerer medlemskapet i Farmasiforbundet slik at du får hjelp når noe er vanskelig på jobben – dårlige arbeidsforhold, arbeidsgivere som ikke følger avtaler, og ikke minst ved nedbemanning og oppsigelse. Forsikringspremien er medlemskontingenten du betaler hver måned. Noen ”gratispassasjerer” tror at det er greit å stå utenfor, fordi de innbiller seg at de ikke får noe igjen for medlemskapet sitt. At det er en generaltabbe finner de ofte først ut den dagen oppstår et problem. Da er det for seint å melde seg inn for å få hjelp.
Men medlemskapet er selvfølgelig mer enn en forsikring av din egen arbeidssituasjon, det er også en forsikring om at du er omfattet av avtaler som sikrer gode lønns- og arbeidsforhold. Hvis alle hadde tenkt som gratispassasjerene – at dette ordner seg nok uten at jeg trenger å være fagorganisert, så hadde heller ingen vært fagorganisert. Og hadde det ikke vært for fagforeningene, hadde norske arbeidstakere hatt langt dårligere betingelser. Da hadde det vært fritt fram for arbeidsgiverne til å bestemme over alt fra lønn til ferie, permisjoner og pensjon. Den sterkestes rett hadde vært den viktigste loven, istedenfor loven om at vi er sterke sammen, som jo er selve grunnlaget for fagbevegelsen. Forskjellene i lønns- og arbeidsbetingelser hadde vært mye større, og mange hadde blitt stående med lua i hånda. I den grad noen bruker lue på jobben, da.
Husk at de aller fleste arbeidsgivere også har en forsikring av denne typen. De er nemlig også medlemmer – i en arbeidsgiverforening. De har som regel store ressurser i ryggen som skal sikre deres interesser best mulig. Det har du også – som medlem i Farmasiforbundet. Vis denne lille visdomsteksten til de særingene som fortsatt ikke er organisert, og fortell dem hvor hunden er begravet og hvor skapet skal stå. Det er for seint å kjøpe husforsikring den dagen hjemmet ditt ser ut som en askehaug.
ApotekteknikerenPosted by Vetle Daler Fri, October 30, 2009 13:31:04Jeg har alltid vært veldig glad i damer. Kanskje ikke unaturlig for en ung (hmm…) herremann, men det er ikke alle menn som er så heldige med sin jobbsituasjon som det jeg er. Hver dag omgås jeg damer på jobb. Mange flotte, dyktige, sjarmerende damer. Jeg er glad for at jeg jobber med en kvinnedominert yrkesgruppe. Kvinner er snille, hyggelige, pene, smarte, omsorgsfulle, sexy og noen ganger litt beskjedne. Det er derfor jeg er glad i dere.
I Farmasiforbundet er det rundt 3500 medlemmer. Jeg har ikke noe eksakt tall, men jeg vet at de aller, aller fleste er damer. Og jeg tror de fleste er nesten alt jeg lister opp over. Det er i grunnen bare det siste jeg ikke er fullt så fornøyd med. Dere er nemlig litt for beskjedne. Jeg er svært lite glad i det gamle tradisjoner tilsier – nemlig at kvinner skal være litt tilbakeholdne. Jeg liker at dere stikker dere fram! Vis hvem dere er og hva dere står for! Det er bare det som mangler for at dere skal være perfekte.
Her må jeg skynde meg å legge til at jeg også er uhyre skeptisk til å sette folk i bås. Det er for lett å si at kvinner er slik og menn er slik, fordi vi alle er forskjellige individer. Men jeg tror jeg er inne på noe her.
På et tidspunkt hvert tredje år i Farmasiforbundet-sammenheng glemmes imidlertid den eventuelle beskjedenheten for en liten stund. Jeg snakker om festmiddagen og spesielt den påfølgende dansen på de av Farmasiforbundets representantskapsmøter der det er valg av ny ledelse. Da hives kvinnehemningene over bord. Da skal det danses - mye og lenge. Siden det kun er en liten håndfull menn og flerfoldige dusin med kvinner på disse møtene, er det derfor noen av oss som blir ganske varme i trøya og støle i beina - enten vi vil eller ikke. Da nytter det ikke å protestere, selv om jeg egentlig er skeptisk til denne merkelige aktiviteten som oftest bør involvere en mann og en kvinne.
Årets representantskapsmøte nærmer seg med stormskritt, men denne gangen må jeg nok melde pass hva dansing angår. Jeg har ”dessverre” fått skader i begge knærne. Sorry, damer. Men jeg liker dere like godt for det!
ApotekteknikerenPosted by Vetle Daler Fri, September 18, 2009 12:16:26Nå er det endelig overstått. Jeg har fulgt med som en smed de siste ukene av valgkampen, men ingen av politikerne har fått meg til å endre standpunkt. Jeg står fjellstøtt på mitt, ut fra mitt partis ideologi og verdier. Enkeltsaker som bensinpris og bompenger bryr jeg meg lite om. Men det er en sak jeg har bitt meg merke i, og som til de grader handler om ideologi: Såkalt «konkurranseutsetting» av helse- og omsorgstjenester. Eller privatisering, som er det egentlige ordet for dette. Hva er det egentlig som skjer når man «konkurranseutsetter» helse- og omsorgstjenester? Jo, noen (rike og gjerne utenlandske) eiere ser at det er mulig å tjene penger på befolkningens elendighet. Ellers ville de jo ikke vurdert å drive med helsetjenester i det hele tatt. I min verden skurrer dette.
Altså – hvis det er mulig å tjene penger på å drive et privat sykehus, for eksempel, betyr det at det forsvinner en pengesum til eierne. Hvis private kan tjener penger på dette, hvorfor kan ikke det offentlige gjøre det samme? For så å putte overskuddet tilbake i felleskassa, slik at det blir enda mer penger å bruke på helse. Resultat: Flere blir behandlet, færre kjøper seg forbi helsekøen, og ingen private eiere kan skumme fløten.
Hva har dette med apotek å gjøre? Ikke så veldig mye, direkte, men husk at det offentlige er apotekenes største «kunde», og at apotek fortsatt er en del av helsevesenet. Det siste er et av de viktigste prinsippene Farmasiforbundet står for. Og for å ta en liten kikk over grensen – i Sverige har staten drevet alle apotek i snart 40 år – et monopol med suksess som har sikret at ikke profittfokuserte eiere har kunnet sko seg på formidling av legemidler. Nå har den privatiseringskåte, svenske regjeringen fått det som de vil, og en stor del av apotekene er i ferd med å bli solgt. Til (rike og ofte utenlandske) eiere som ser at det er mulig å tjene penger på befolkningens elendighet. Omtrent som i Norge, med andre ord. Partier og politikere som står for denne tankegangen, kommer aldri til å slippe inn i min verden.
