Teksttanken

Teksttanken

Velkommen!

Teksttanken inneholder mine petiter om medier og kommunikasjon i Ny tid og fagbladet Kommunikasjon, og mine skriblerier i Farmasiliv og Apotekteknikeren.

Ultra Normal Plus (Apotekteknikeren oktober 2008)

ApotekteknikerenPosted by Vetle Daler Thu, April 23, 2009 22:24:58

”Bind, største du finner + nattbind, uten vinger” sto det på handlelappen. Jeg var i butikken med guttungen på slep og følte jeg hadde vært rimelig effektiv, helt til jeg kom fram til hylla med dameutsyr. Her ble jeg stående. Lenge. Øynene mine flakket opp og ned og bortetter metervis med ulike plast- og pappinpakkede varianter. Guttungen stakk av og satte kursen mot lekeavdelingen.

I begynnelsen var Saba. Så kom Always Ultra – og siden har det eksplodert i en fargesprakende orgie av forskjellige pakninger, typer og merkenavn. Ultra Thin, Good Night, Good Day, med vinger. Uten vinger. Odour Control Plus. Ultra Slim. Body fit. Discreet Multiform. Normal. Ultra Normal Plus. Normal Extreme Fresh med turbo og intercooler. Noen er til og med spesialegnet for å ta unna store mengder av u-ordet som slutter på –flod og som ikke eksisterer i menns vokabular. En mann (og kanskje en kvinne også) kan bli satt ut av mindre.

Jeg tror ikke det finnes en varegruppe i hele supermarked-universet hvor det er så mange valgmuligheter som nettopp på bind og truseinnlegg. (Hva er forresten forskjellen? Jeg trenger kurs!) Ikke engang smågodt finnes det så mange varianter av, og strengt tatt foretrekker jeg vel å fylle opp posen med slikt heller enn fargesprakende produkter som menn helst ikke vil ha fingrene sine borti. Etter ti minutter puttet jeg en rosa og en gul pakke oppi handlekurven og lot det stå til. Neste gang leverer jeg handlelappen på apoteket. Litt diskret.

  • Comments(0)//blogg.tekstogtanke.net/#post6

Fagforeninger er noe tull (Apotekteknikeren september 2008)

ApotekteknikerenPosted by Vetle Daler Thu, April 23, 2009 22:23:47

- Fagforeningsarbeid er noe stort tull, sa en sjef til meg en gang. Jeg var klubbleder, og ledelsen hadde bestemt seg for å stramme inn på driften. Jeg slo i bordet, og fikk dette voksne og reflekterte svaret tilbake. Han hadde ikke skjønt mye, stakkar. Om hvordan norsk arbeidsliv er bygget opp. Om hvordan samarbeid mellom ansatte, arbeidsgivere og staten gjennom årtier har gjort at vi har kommet dit vi er i dag. Og om at det er lønnsomt både for arbeidsgiver og arbeidstaker at man samarbeider. Når de ansatte får innflytelse på sin egen hverdag, en anstendig lønn og anstendige sosiale ordninger, øker trivselen for alle i bedriften. Dermed øker motivasjonen, innsatsen - og overskuddet. De ansatte blir fornøyd. Arbeidsgiveren blir fornøyd. Eieren blir fornøyd. Dette er en åpenbar vinn-vinn-situasjon, og du skal ikke være Einstein for å sette opp dette enkle regnestykket.

- Fagforeninger har utspilt sin rolle, sier noen. De har ikke skjønt mye, stakkar, om utviklingen i arbeidslivet, hvor det stilles større og større krav til profitt, og hvor de ansattes lønn og rettigheter i større og større grad er under press fra norske og ikke minst internasjonale eiere. Fagforeninger er derfor kanskje viktigere nå enn noen gang. Treffer du noen som fortsatt hevder at vi har utspilt vår rolle, bør du sporenstreks gi dem en leksjon i hvordan verden henger sammen. Lykke til.

  • Comments(0)//blogg.tekstogtanke.net/#post5

Brus, sigaretter og medisin (Apotekteknikeren august 2008)

ApotekteknikerenPosted by Vetle Daler Thu, April 23, 2009 22:20:14

Her om dagen skulle jeg på apoteket for å hente medisiner til svigermor. For tredje gang på få uker hadde hun pådratt seg luftveisinfeksjon, stakkars, og det skjedde selvfølgelig mens hun var på besøk hos oss. Dermed ble det legevakt-tur og bytur på meg for å handle antibiotika på døgnåpent apotek. I Norge finnes så vidt jeg vet kun to av disse, denne sene kvelden kjørte jeg til det relativt nyåpnede apoteket på Legevakten i Oslo sentrum. Etter å ha trukket kølapp for resepter, begynte jeg å kikke på utvalget. Og der åpenbarte det seg, i all sin prakt. Coca Cola-kjøleskapet. Med Coca Cola, Coca Cola Light og Bonaqua-vann. Ikke akkurat helse i hver dråpe. Dette er første gangen jeg ser et skap fullt av sukkerholdig klissedrikk på et apotek i Norge, og da lurer jeg på: Er vi i ferd med å gå over en grense nå? Snickers neste? I fjor høst var jeg på ferie i New York. Etter et par øl på en pub meldte nikotinsuget seg, og heldigvis var det et døgnåpent apotek rett rundt hjørnet. Blant Cola, potetgull, sjokolade, shampo og engangskameraer fant jeg sigaretter. Fint for meg akkurat da, men er det sånn vi vil ha det i Norge? Hva synes du? Kjør debatt!

  • Comments(0)//blogg.tekstogtanke.net/#post4

Medisinkurven (Apotekteknikeren juni 2008)

ApotekteknikerenPosted by Vetle Daler Thu, April 23, 2009 22:18:35

Har du orden i medisinskapet ditt? Hvis du har et, da? Det har jeg. Ikke medisinskap altså, men orden. Sånn ca to ganger i året. Da rydder jeg opp i den kurven i skapet på badet som heter ”apotekkurven” på vår hjemlige sjargong. I motsetning til skikkelige apotekfolk har jeg nemlig ikke et staselig medisinskap med rødt kors på, men en plastkurv til 9,90 fra Nille.

Antagelig har jeg nettopp hatt et anfall av halsbrann, hvor halsen og brystet kjennes omtrent ut som bybrannen i Ålesund i 1904. Jeg har lett meg gjennom kurven flere ganger uten å finne de helsikes Pepcid-tablettene, og sverger på at nå skal det ryddes. I samme kurven finner jeg gamle Paracet, prøveglass for urinprøver og hostesaft som er gått ut på dato. Men ingen halsbrann-hjelp. Dagen etter setter jeg meg ned i godstolen med Seinfeld på skjermen og apotekkurven i fanget. Etter ca en episode med tullebukkene i New York er resultatet klart. Kurven er nesten helt tom, mens posen jeg skal levere på apoteket med utgåtte medisiner er nesten helt full. Så er det bare å begynne å fylle opp igjen med nyttige og unyttige legemidler som før eller siden går ut på dato. Og du som apotektekniker får en ny pose med avdanket dop som må sorteres og destrueres. Unnskyld at jeg er så ustrukturert på medisinfronten.

  • Comments(0)//blogg.tekstogtanke.net/#post3

Hypokonderen (Apotekteknikeren mai 2008)

ApotekteknikerenPosted by Vetle Daler Thu, April 23, 2009 22:16:28

Ikke for å skryte, men jeg har en del venner som jeg snakker med på telefon fra tid til annen. En av dem er hypokonderen Nina. Omtrent slik artet en telefonsamtale med henne seg forleden:

(Ring, ring)

– Hei, det er Nina?

- Hei, Vetle her. Lenge siden sist! Hvordan går det?

- Neeei, ikke så bra. Jeg skal til Afrika på jobb.

- Ok, så spennende!

- Jeg veit ikke det. Blir helt sikkert sjuk.

- Nei da, det går nok bra skal du se. Hvor skal du da?

- Det er så mye malaria og greier. For ikke å snakke om matforgiftning.

- Det går sikkert bra. Men hvor skal du?

- Mali. Utrolig mange farlige bakterier og virus der nede, altså. Jeg hørte nettopp om en som måtte amputere et bein etter å ha drukket infisert vann.

- Slapp av, a! Når reiser du, da?

- Og en jeg veit om ble blind på det ene øyet og måtte dessuten pumpes på et skikkelig lurvete sykehus. Møkkete og fælt. Jeg må på apoteket.

- Apoteket?

- Ja, må ha førstehjelpsutstyr, kulltabletter, paracet, valium, paralgin, myggmelk, myggnetting, survival kit og enkeltmannspakning. Pluss en hel masse annet stæsj. Jeg kommer til å bli dødssjuk. Helt sikkert.

- Du får ha god tur da!

- Takk, au, åå….jeg må på do jeg nå, fryktelig vondt i magen….KLIKK.

Nina kom nylig tilbake fra Afrika. Med kofferten full av uåpnede medisiner.

  • Comments(0)//blogg.tekstogtanke.net/#post2

Oppgjør i mulm og mørke (Apotekteknikeren april 2008)

ApotekteknikerenPosted by Vetle Daler Thu, April 23, 2009 20:52:44

Jeg har en sønn som snart er tre år. Han har begynt å spørre om alt mulig: - Hvorfor det, pappa? Hva er det, pappa? Hva gjør du, pappa? Spesielt opptatt er han av jobben min. – Skal du på jobben, pappa? Jeg væme!

Jeg ser med gru fram til at guttebassen blir enda eldre, og jeg må begynne å forklare hva jeg driver med på jobben. Da kan samtalen kanskje forløpe omtrent sånn:

- Hva gjør du på jobben, pappa?

- Jeg hjelper mennesker så de skal få bedre lønn, gutten min.

- Hvordan gjør du det, pappa?

- Akkurat nå har vi noe som heter lønnsforhandlinger. Da sitter masse mennesker rundt et bord og snakker om penger.

- Det var kjedelig.

- Jo da, det kan være litt kjedelig, men det er interessant også.

- Barne-TV er ikke kjedelig, pappa.

- Det er viktig, skjønner du, at de jeg hjelper skal få bedre lønn, sånn at de kan kjøpe mat og klær til barna sine.

- Skal du vær borte om kvelden og natta igjen da, pappa?

- Ja det kan hende at vi skal snakke om penger hele natta. Og så blir vi nok enige til slutt.

- Hvorfor kan dere ikke gjøre det om dagen, pappa, så du kan være hjemme hos meg om kvelden?

- …

Ja, hvorfor kan vi ikke gjøre dette om dagen? Der blir jeg svar skyldig, gitt. Når dette leses er de sentrale (nattlige) forhandlingene sannsynligvis over. Til deg som skal forhandle videre lokalt: Lykke til med oppgjøret!

  • Comments(0)//blogg.tekstogtanke.net/#post1

Lukten av apotek (Apotekteknikeren mars 2008)

ApotekteknikerenPosted by Vetle Daler Thu, April 23, 2009 20:51:09

Da jeg var liten, hendte det jeg var med mutter’n eller bestemor på apoteket. I gamle dager lå apoteket i en stor, grå og trist murbygning, i hvert fall i min barndomsby Lillestrøm. Når man kom inn der, ble man møtt av et kjedelig lokale med ventebenker av klam skai. Innerst i lokalet var det en kjempehøy disk, og bak der var det gravalvorlige menn med hvite frakker. Jeg følte meg liten der inne - nå var jeg jo liten også, da - men i ettertid har jeg tenkt at det var omtrent den samme følelsen som å gå på polet før selvbetjeningens dager. Man ble litt ydmyk og unnskyldende, liksom. ”Kan jeg være så snill å få kjøpe litt medisin? Bare littegrann?”.

På apoteket var det kun en ting som gjaldt – og det var venting. Du kunne enten sitte og vente – lenge – eller komme tilbake (mye) senere med en svett nummerlapp i hånda. Takk og pris for at det ikke lenger er sånn.

Men det er en ting jeg savner: Lukta av godt, gammeldags apotek – du vet, blandingen av vond hostesaft og hvite piller. Det luktet omtrent som når jeg fikk lov til å lukte oppi disprilglasset. Vel, det var vel ikke alltid jeg ba om lov, men jeg likte å skru av det svarte lokket og snuse på de forbudte varene. De store, hvite pillene som mutter’n puttet i seg når hun hadde hodepine. Og det hadde hun ofte. Kanskje ikke så rart med to små rakkerunger i huset.

Det er mulig jeg er sær, men jeg likte den lukta bedre enn dagens apoteklukt. I den grad det er en egen apoteklukt i nå for tida, består den vel heller av parfyrmerte kremer enn av skumle medisiner. Så, til dere som jobber på apotekene – begynn gjerne å blande medisiner på bakrommet igjen, og gi meg tilbake lukta av godt, gammeldags apotek!

  • Comments(0)//blogg.tekstogtanke.net/#post0
« Previous