Teksttanken

Teksttanken

Velkommen!

Teksttanken inneholder mine petiter om medier og kommunikasjon i Ny tid og fagbladet Kommunikasjon, og mine skriblerier i Farmasiliv og Apotekteknikeren.

MAX gammeldags (Kommunikasjon desember 2010)

KommunikasjonPosted by Vetle Daler Wed, December 15, 2010 12:58:21

Sønnen min heter Max. Max betyr ”den største”, og jeg synes det er et strålende navn, selv om guttungen strengt tatt er ganske liten av vekst. Det er litt moro at han stadig ser og hører navnet sitt brukt i forskjellige sammenhenger, som når jeg setter bilstereoen på max eller kjøper cola til gutten med navnet hans på.

Nylig oppdaget han navnet sitt i store bokstaver på tv, vi har nemlig fått tilgang til den nye TVNorge-kanalen – den som er for menn.

Ærlig talt - det vi savnet mest på tv akkurat nå, var vel ikke mer ”maskulin underholdning”? MAX er nemlig ”sannsynligvis Norges tøffeste TV-kanal”, ifølge TVNorge-sjef Harald Strømme. ”MAX blir den smarte, morsomme broren i vår TV-familie”, forteller han. I motsetning til Strømmes ikke-smarte, umorsomme ”kvinnekanal” FEM, da, eller? ”Design, reality, fiksjon, skjønnhet og alternativ livsstil” er vel verken smart eller morsomt? Ufrivillig morsomt blir det derimot når kanalsjef Nina Lorgen Flemmen i FEM skal promovere kanalen sin. ”Kanalen blir som å sitte på en café hvor man snakker om sladder, sjokolade, smykker, kjoler, livet, har dype samtaler om barna, SFO, mat, interiør, kaffe latte, prolaps, filmer, naboen, slanking, Toscana, shopping, Brad Pitt og mensen”, sier hun. Ikke noe for tøffe typer her, altså. Sladder er jo noe kvinner helst bør ha dreisen på, og livet og barna snakker jo ikke menn om, så klart.

Denne mediale kjønnsdelingen har vi hatt lenge på ukebladfronten, men også her har det spisset seg litt de siste årene. Siste skudd på stammen av ”manneblader” er bladet Alfa, med kvikkasen Magnus Rønningen i redaktørstolen. I den første utgaven, lokkes det blant annet med sex i bil, halvporno med Triana Iglesias, intervju med sjarmøren Espen Lie og en sak om norske soldater i Kongo. Ikke noe for myke jenter her, altså. Og ikke noe for meg heller. Mulig jeg er sær, men dette treffer ikke meg. Og kona hilser og sier hun ikke kjenner seg igjen i klisje-beskrivelsen av kvinnekanalen, hun heller.

Det jobbes mye med likestilling i Norge, spesielt i arbeidslivet. Det oppfordres til at flere menn skal velge ”kvinneyrker” og omvendt. Men hvor lett er det, når vi blir proppet fulle av stereotypier om kjønn helt fra vi er småtasser? Da er det vel ikke så rart at det går treigt med likestillingen? Jenter – og kvinner – skal være passive og ta seg av de myke omsorgsoppgavene, gutter – og menn – skal være aktive, tøffe, og ta seg av de offensive, synlige og utadrettede oppgavene. Hvis vi ønsker å forandre på dette, er vi vel ikke akkurat på rett vei når mediene er så fulle av disse forslitte stereotypiene.

Ja, jeg forstår at man tenker målgruppe, som selvfølgelig er et av de mest sentrale begrepene i all profesjonell kommunikasjon og markedsføring. Jeg forstår at man kjører målgruppeanalyser og går nærmest vitenskapelig til verks for å treffe best mulig. Men hvorfor skal noen påstå at de vet hva jeg liker? Jeg finner meg ikke å bli satt i disse båsene, og jeg vil i hvert fall ikke at min sønns navn skal assosieres med Harald Strømmes gammeldagse machoidealer. Dem kunne han med fordel ha holdt for seg selv.

  • Comments(0)//blogg.tekstogtanke.net/#post56